Atle Gulbrandsen

Etter å ha hatt hjemmeside siden 1997, lanserer jeg nå min første private blogg. Eller er det egentlig det?

Jeg må innrømme at jeg har vært litt skeptisk til ordet “blogging”, for på mange måter var det jo en blogg jeg hadde allerede i 1997. Men da tror jeg ikke ordet “blogg” fantes, men vi kalte det for en hjemmeside.

Uansett; selv jeg innser at en “blogg” i dag er noe annerledes enn en “hjemmeside”, selv om også jeg sliter med å henge med i svingene i den teknologiske utviklingen med Facebook, Twitter, Myspace, Linkedin etc.

En god gammel hjemmeside med et eget design og nyttig informasjon har jeg alltid hatt sansen for, men også jeg er på Facebook og jeg skjønner poenget med å være i et “nettverk” for å ikke forsvinne helt i det store internettet. Men jeg synes likevel det er litt underlig noen seriøse idrettsutøvere, for eksempel, er mer aktive på Facebook enn på sin egen hjemmeside. Og Twitter hører jeg mange bruker noen uker på å forstå – og det må nok jeg også den dagen jeg får min egen profil på Twitter.

Et eksperiment

Jeg ser nemlig ikke bort fra at jeg skal registrere meg på Twitter også (i tillegg til Facebook og Linkedin) for å promotere denne bloggen. Bloggen er nemlig et lite eksperiment også for å teste ut hvilken effekt jeg kan få av de sosiale mediene, som noen medieforskere nå mener er ekstremt viktige.

Sannheten er at jeg er både litt skremt, provosert, men også fascinert av den ekstremt raske utviklingen vi ser i dagens mediehverdag. Personlig tror jeg noen av de “unge nettredaktørene” overvurderer effekten av de sosiale mediene, når det virker som det omtrent er viktigere å være synlig på Facebook enn å lage god journalistikk. Men det kan også være et tegn på at jeg allerede er for gammel til å henge med i utviklingen.

Og jeg må innrømme at jeg ikke er enig med Erland Bakke, fra mediehuset Digital, som mener lederen i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, må skjerpe seg fordi han har uttalt at han har et heller avslappet forhold til sosiale medier.

Erland Bakke, og hans meningsfelle Anders Brenna i Teknisk Ukeblad, hyller den såkalte “borgerjournalistikken” hvor det er brukerne som, så vidt jeg forstår det, skal stå for det viktigste innholdet i fremtiden – og ikke journalistene (som faktisk – enn så lenge – har betalt for å komme med kvalifisert innhold). Brenna mener blant annet at en nettavis uten nettdebatt er irrelevant.

Jeg synes den uttalelsen er veldig interessant, for jeg tror ikke Brenna helt forstår konsekvensen av en “fri nettdebatt” til enhver tid. To eksempler:

1) Som TV-kommentator får man utrolig mange tilbakemeldinger på det man gjør. Både positive og negative, og som mottaker av til tider injurierende sjikane over flere år, er jeg faktisk ganske kritisk til den “frie nettdebatten” (skal blogge om noen konkrete eksempler senere, hadde jeg tenkt). Jeg tror heller ikke fotballspilleren Stig Inge Bjørneby er begeistret for den anonymes rett til å ytre seg, etter at han gikk til PFU etter å ha blitt hengt ut på nettet.

2) Nettsiden bilnorge.no, som jeg har stor respekt for, hadde som så mange andre et kommentarfelt i bunn av sine saker. Men etter hvert ble kommentarene fra “drittungene” så ille at de fjernet hele kommentarfeltet. En journalist kunne nesten ikke skrive at et bilmerke var bra, for da fikk han høre hvor stor idiot han var fordi et annet bilmerke var mye bedre, osv. Jeg kjenner folk i bransjen som synes det var voksent gjort av Bilnorge og fjerne kommentarfeltet, men jeg kjenner også andre som mener det er et journalistisk selvmord.

Hvorfor nevner jeg dette?

Hvorfor nevner jeg alt dette? Jo, fordi denne bloggen som nevnt også er et lite eksperiment for min egen del. Jeg har nemlig ytret en del meninger på nettet før, gjennom ulike “blogger” for forskjellige oppdragivere.

Men noen ganger var kommentarene så injurierende at jeg mistet all lyst til å fortsette. Men nå er visstnok “borgerjournalistikk” og “nettdebatt” viktigere enn noen gang – og mange brukere skal også ha fått bedre folkeskik, har jeg fått høre, så vi får se hvordan det går denne gangen.

Kanskje det kan ha noe med at det nå er helt “vanlig” å blogge. På Twitter og Facebook forteller jo folk til hele verden at de sitter på dass eller ser på TV, og det er kanskje mer akseptert å fortelle om privatlivet eller komme med sine meninger på nett nå enn før? Tidligere kom jantelovspøkelset ganske fort om man ytret seg, og det er kanskje derfor jeg har holdt en ganske lav profil og ikke promotert min egen hjemmeside så mye de siste årene.

Men denne bloggen kommer jeg nok til å promotere, og jeg ønsker altså tilbakemeldinger, og gjerne konstruktiv kritikk fra folk som er uenig med meg. Men hvis man ikke har folkeskikk er det ikke sikkert jeg gidder å holde på.

Skremt over utviklingen

I denne sammenhengenn kan jeg jo kjapt også nevne at jeg er litt skremt over utviklingen i journalistikken om dagen. I dårlige økonomiske tider blir nemlig noen medier så desperate etter lesere/seere/brukere, at de selger sjela si totalt for å få flere.

Og da holder det ikke bare for en nettavis å bruke Twitter for alt det er verdt, men da blir også selve stoffet så lettspadd og kjendisfiksert at jeg ender opp med å boikotte noen medier. Jeg tror vi nemlig bare blir dummere av å lese om hva Tommy Sharif mener om Bård Ekers oppkjøp av SAAB – det er jo totalt uinteressant informasjon, men Tommy Sharif selger, og da er det han (noen av) journalisterne ringer. Tragisk!

Og når det blir viktigere å rekruttere “journalister” som vet hvordan man kan skaffe mange klikk gjennom å skrive om kjendiser eller promotere stoffet på Twitter, enn å bruke journalister som faktisk har kompetanse og kunnskap, er man etter min mening ute å kjøre.

Og når jeg først er i gang, er det godt å se at tidligere kollega i Vi Menn, Yan Friis, har noen meninger om blogging og “2,0 journalistikk” som jeg er helt enig i.

Kvalifiserte ytringer

Dette innlegget blir alt for langt (jeg skal skrive kortere i fremtiden), men dette er litt viktig for å forklare min bakgrunn for denne bloggen. Jeg er som nevnt skremt av den journalistiske utviklingen om dagen, og i denne bloggen ønsker jeg derfor å komme med det jeg vil kalle kvalifiserte meningsytringer om motorsport.

Jeg håper nemlig at godt stoff uten kjendiseri fortsatt er ønsket av noen. Kanskje det også er noe av grunnen til at jeg valgte å slutte som fast ansatt i Hjemmet Mortensen i vår, og starte for meg selv igjen. Jeg ønsker nemlig i størst mulig grad å fortsette med det jeg selv mener er kvalitetsjournalistikk, og det er det kanskje lettere å få til som frilansjournalist enn som fast ansatt?

Ikke misforstå, det er fortsatt massevis av kvalitetsjournalistikk i Hjemmet Mortensen fortsatt, og jeg håper å kunne bidra med noe av det også fremover. Men også Hjemmet Mortensen skal spare penger, og da må man kutte ned på noe.

Og noe som ble kuttet ned på allerede før jeg sluttet som fast ansat var blogging. Noen kollegaer og jeg var ivrige bloggere på klikk.no, men grunnet tidspress ble det mindre av bloggingen.

Nettopp derfor ønsker jeg nå å blogge videre på min egen blogg, for jeg har fortsatt mye på hjertet når det gjelder motorsport. For det er motorsport denne bloggen skal handle om, og ikke alt det jeg har skrevet om i dag.

Skal handle om motorsport

Motorsport er nemlig min store lidenskap, både som utøver og mediemann. Og jeg føler det er rom for litt flere meninger i norsk motorsport, og det har jeg tenkt til å bidra med i denne bloggen.

Det blir sikkert et og annet blogginnlegg som er mer personlig også, i forhold til min egen kjøring i Tyskland, eller hvordan det går nå som jeg skal prøve meg som selvstendig næringsdrivende igjen, etter ett år som fast ansatt.

Men først og fremst skal bloggen handle om motorsport fra inn- og utland, og det mer personlige stoffet vil fortsatt ligge på www.atlegulbrandsen.com

Og jeg lover å skrive litt kortere neste gang!

Atle

Foto: Camilla Smistad Tofterå (Se nøye på bildet over, jeg synes det er utrolig bra; jeg er innbitt i blikket og veldig fornøyd siden jeg akkurat har kvalet oss inn til tredjetid før 24-timersløpet på Nürburgring – ved å blant annet være raskere enn Carlos Sainz. Teamsjefen til høyre for meg er også veldig fornøyd, mens jeg tar vår assisterende teamsjef i hånda. Helt til venstre kan man se en smilende dame, og bak meg skimter man en av fabrikks-R8′ene til Audi. Kult bilde med mange detaljer)