Schumacher har tross alt ikke ligget på latsiden etter at han ga seg i 2006. Han har testet jevnlig for Ferrari, han har kjørt det tyske roadracingmesterskapet (mot blant annet Kai Børre Andersen) og han har vært med i flere showløp som Race of Champions og Florianapolis. Dessuten har han sikkert trent jevnlig, og er sannsynligvis i god nok fysisk form til å kjøre.

Men vil han lykkes?

Jeg tror det, for uansett hva hans sterkeste kritikere sier, er han en av tidenes aller beste racerførere. Og han har ikke glemt å kjøre bil. Derfor tror jeg han faktisk kan matche Kimi Räikkönen i Valencia.

Hvor han vil havne på resultatlista avhenger selvsagt mye av hvor konkurransedyktig Ferrari’en er, men vi har sett i de siste løpene at Ferrari har noe på gang, samt at KERS-systemet (som kun Ferrari og McLaren bruker nå) begynner å gi bedre utslag enn tidligere.

Så jeg blir ikke sjokkert om Michael Schumacher kommer på pallen i sitt comeback – akkurat slik som Lance Armstrong i Tour de France.

Og det er relevant å sammenlikne med Armstrongs comeback. Det ble jo en enorm medieinteresse rundt TDF på grunn av amerikanernes comeback i år, og nå vil vi oppleve det samme med Europa Grand Prix i Valencia.

Schumacher inn – BMW ut

Formel 1 trengte også denne godnyheten i dag, etter at det tidligere i dag ble klart at BMW trekker seg etter årets sesong.

BMW har ikke oppnådd de resultatene de hadde håpet på i Formel 1, men skylder tilbaketrekkingen på en strategiendring i forhold til motorsportssatsingen.

For Formel 1 er dette bekymringsverdig, men ikke for BMW. Som mange har uttalt i dag er BMW nærmest synonymt med motorsport. Det er jeg helt enig i, men BMW er ikke synonymt med Formel 1. Når jeg tenker på BMW og motorsport tenker jeg heller på standardbilracing med 3-serie og GT-racing med M3 – både historisk og i dag.

BMW skal fortsatt satse tungt på motorsport, og kanskje dagens avgjørelse kan gjøre at de satser på DTM igjen? Dessuten vil de nok satse enda bredere på GT-racing, og se ikke bort i fra at de kan gjøre et forsøk på å vinne Le Mans sammenlagt igjen.

Som jeg har sagt mange ganger før gjør, har Audi gjort noe smart de siste årene med å holde seg unna Formel 1. Istedet for å bruke 4 milliarder i året på middelmådige resultater i Formel 1, bruker de 500 millioner på å vinne Le Mans (i år ble de riktignok slått av Peugeot), og jeg tror de har fått mer igjen for pengene med denne satsingen. Feigt, kanskje, men smart.

Nå ønsker BMW å gjøre noe av det samme, og hvis det ikke skjer noe drastisk med kostnadene i Formel 1 er det store sjanser for at bilmerker som Renault og Toyota også trekker seg.

FIA og Max Mosley sier i dag; “hva var det vi sa”, og jeg synes de skal få lov til å si dette. Som jeg har skrevet tidligere i denne bloggen synes jeg FIA har fått ufortjent mye tyn i det politiske bråket denne sesongen, og det er farlig å basere Formel 1 på bilfabrikkenes deltakelse.

Som vi ser i dag vil bilfabrikkene komme og gå som det passer dem.

Selv om BMW trekker seg håper jeg det blir 26 biler til start til neste år. Epsilon ønsker å ta plassen til BMW, men hva med Sauber? De kan kanskje klare å leve videre med Cosworth-motorer?

Håper Alonso stiller

Men i stedet for å gråte over BMWs sorti gleder jeg meg heller over Michael Schumachers comeback, og jeg kan knapt vente til jeg får kommentert gateløpet i Valencia på Viasat Sport og Viasat Motor. Det blir stort!

Også håper jeg hjemmefavoritt Fernando Alonso stiller til start for Renault. Som jeg har skrevet tidligere synes jeg straffen om å utelukke Renault er altfor hard, og ikke konsekvent, men nå har Renault anket og jeg håper FIA tar til fornuft i denne saken (hvor jeg altså ikke er enig med FIA). Om Nelson Piquet stiller er mer usikkert. Mitt tips er Romain Grosjean med tanke på Piquets dårlige innsats den siste tiden – og da får vi enda en ny fører å følge. Spennende!

Forøvrig gode nyheter om Felipe Massa i dag. Hans personlige lege tror han vil kjøre racerbil igjen, men sannsynligvis ikke i år.

www.twitter.com/atlegulbrandsen

http://msn.tv2sporten.no/ovrig/article2835253.ece

http://www.vg.no/sport/motor/artikkel.php?artid=565087

http://www.dagbladet.no/2009/07/29/sport/formel_1/motorsport/ferrari/felipe_massa/7418317/

http://www.dagbladet.no/2009/07/29/sport/motorsport/formel_1/bmw/7414620/

http://www.nettavisen.no/sport/article2676232.ece

Jeg må innrømme at jeg har vært litt skeptisk til ordet “blogging”, for på mange måter var det jo en blogg jeg hadde allerede i 1997. Men da tror jeg ikke ordet “blogg” fantes, men vi kalte det for en hjemmeside.

Uansett; selv jeg innser at en “blogg” i dag er noe annerledes enn en “hjemmeside”, selv om også jeg sliter med å henge med i svingene i den teknologiske utviklingen med Facebook, Twitter, Myspace, Linkedin etc.

En god gammel hjemmeside med et eget design og nyttig informasjon har jeg alltid hatt sansen for, men også jeg er på Facebook og jeg skjønner poenget med å være i et “nettverk” for å ikke forsvinne helt i det store internettet. Men jeg synes likevel det er litt underlig noen seriøse idrettsutøvere, for eksempel, er mer aktive på Facebook enn på sin egen hjemmeside. Og Twitter hører jeg mange bruker noen uker på å forstå – og det må nok jeg også den dagen jeg får min egen profil på Twitter.

Et eksperiment

Jeg ser nemlig ikke bort fra at jeg skal registrere meg på Twitter også (i tillegg til Facebook og Linkedin) for å promotere denne bloggen. Bloggen er nemlig et lite eksperiment også for å teste ut hvilken effekt jeg kan få av de sosiale mediene, som noen medieforskere nå mener er ekstremt viktige.

Sannheten er at jeg er både litt skremt, provosert, men også fascinert av den ekstremt raske utviklingen vi ser i dagens mediehverdag. Personlig tror jeg noen av de “unge nettredaktørene” overvurderer effekten av de sosiale mediene, når det virker som det omtrent er viktigere å være synlig på Facebook enn å lage god journalistikk. Men det kan også være et tegn på at jeg allerede er for gammel til å henge med i utviklingen.

Og jeg må innrømme at jeg ikke er enig med Erland Bakke, fra mediehuset Digital, som mener lederen i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, må skjerpe seg fordi han har uttalt at han har et heller avslappet forhold til sosiale medier.

Erland Bakke, og hans meningsfelle Anders Brenna i Teknisk Ukeblad, hyller den såkalte “borgerjournalistikken” hvor det er brukerne som, så vidt jeg forstår det, skal stå for det viktigste innholdet i fremtiden – og ikke journalistene (som faktisk – enn så lenge – har betalt for å komme med kvalifisert innhold). Brenna mener blant annet at en nettavis uten nettdebatt er irrelevant.

Jeg synes den uttalelsen er veldig interessant, for jeg tror ikke Brenna helt forstår konsekvensen av en “fri nettdebatt” til enhver tid. To eksempler:

1) Som TV-kommentator får man utrolig mange tilbakemeldinger på det man gjør. Både positive og negative, og som mottaker av til tider injurierende sjikane over flere år, er jeg faktisk ganske kritisk til den “frie nettdebatten” (skal blogge om noen konkrete eksempler senere, hadde jeg tenkt). Jeg tror heller ikke fotballspilleren Stig Inge Bjørneby er begeistret for den anonymes rett til å ytre seg, etter at han gikk til PFU etter å ha blitt hengt ut på nettet.

2) Nettsiden bilnorge.no, som jeg har stor respekt for, hadde som så mange andre et kommentarfelt i bunn av sine saker. Men etter hvert ble kommentarene fra “drittungene” så ille at de fjernet hele kommentarfeltet. En journalist kunne nesten ikke skrive at et bilmerke var bra, for da fikk han høre hvor stor idiot han var fordi et annet bilmerke var mye bedre, osv. Jeg kjenner folk i bransjen som synes det var voksent gjort av Bilnorge og fjerne kommentarfeltet, men jeg kjenner også andre som mener det er et journalistisk selvmord.

Hvorfor nevner jeg dette?

Hvorfor nevner jeg alt dette? Jo, fordi denne bloggen som nevnt også er et lite eksperiment for min egen del. Jeg har nemlig ytret en del meninger på nettet før, gjennom ulike “blogger” for forskjellige oppdragivere.

Men noen ganger var kommentarene så injurierende at jeg mistet all lyst til å fortsette. Men nå er visstnok “borgerjournalistikk” og “nettdebatt” viktigere enn noen gang – og mange brukere skal også ha fått bedre folkeskik, har jeg fått høre, så vi får se hvordan det går denne gangen.

Kanskje det kan ha noe med at det nå er helt “vanlig” å blogge. På Twitter og Facebook forteller jo folk til hele verden at de sitter på dass eller ser på TV, og det er kanskje mer akseptert å fortelle om privatlivet eller komme med sine meninger på nett nå enn før? Tidligere kom jantelovspøkelset ganske fort om man ytret seg, og det er kanskje derfor jeg har holdt en ganske lav profil og ikke promotert min egen hjemmeside så mye de siste årene.

Men denne bloggen kommer jeg nok til å promotere, og jeg ønsker altså tilbakemeldinger, og gjerne konstruktiv kritikk fra folk som er uenig med meg. Men hvis man ikke har folkeskikk er det ikke sikkert jeg gidder å holde på.

Skremt over utviklingen

I denne sammenhengenn kan jeg jo kjapt også nevne at jeg er litt skremt over utviklingen i journalistikken om dagen. I dårlige økonomiske tider blir nemlig noen medier så desperate etter lesere/seere/brukere, at de selger sjela si totalt for å få flere.

Og da holder det ikke bare for en nettavis å bruke Twitter for alt det er verdt, men da blir også selve stoffet så lettspadd og kjendisfiksert at jeg ender opp med å boikotte noen medier. Jeg tror vi nemlig bare blir dummere av å lese om hva Tommy Sharif mener om Bård Ekers oppkjøp av SAAB – det er jo totalt uinteressant informasjon, men Tommy Sharif selger, og da er det han (noen av) journalisterne ringer. Tragisk!

Og når det blir viktigere å rekruttere “journalister” som vet hvordan man kan skaffe mange klikk gjennom å skrive om kjendiser eller promotere stoffet på Twitter, enn å bruke journalister som faktisk har kompetanse og kunnskap, er man etter min mening ute å kjøre.

Og når jeg først er i gang, er det godt å se at tidligere kollega i Vi Menn, Yan Friis, har noen meninger om blogging og “2,0 journalistikk” som jeg er helt enig i.

Kvalifiserte ytringer

Dette innlegget blir alt for langt (jeg skal skrive kortere i fremtiden), men dette er litt viktig for å forklare min bakgrunn for denne bloggen. Jeg er som nevnt skremt av den journalistiske utviklingen om dagen, og i denne bloggen ønsker jeg derfor å komme med det jeg vil kalle kvalifiserte meningsytringer om motorsport.

Jeg håper nemlig at godt stoff uten kjendiseri fortsatt er ønsket av noen. Kanskje det også er noe av grunnen til at jeg valgte å slutte som fast ansatt i Hjemmet Mortensen i vår, og starte for meg selv igjen. Jeg ønsker nemlig i størst mulig grad å fortsette med det jeg selv mener er kvalitetsjournalistikk, og det er det kanskje lettere å få til som frilansjournalist enn som fast ansatt?

Ikke misforstå, det er fortsatt massevis av kvalitetsjournalistikk i Hjemmet Mortensen fortsatt, og jeg håper å kunne bidra med noe av det også fremover. Men også Hjemmet Mortensen skal spare penger, og da må man kutte ned på noe.

Og noe som ble kuttet ned på allerede før jeg sluttet som fast ansat var blogging. Noen kollegaer og jeg var ivrige bloggere på klikk.no, men grunnet tidspress ble det mindre av bloggingen.

Nettopp derfor ønsker jeg nå å blogge videre på min egen blogg, for jeg har fortsatt mye på hjertet når det gjelder motorsport. For det er motorsport denne bloggen skal handle om, og ikke alt det jeg har skrevet om i dag.

Skal handle om motorsport

Motorsport er nemlig min store lidenskap, både som utøver og mediemann. Og jeg føler det er rom for litt flere meninger i norsk motorsport, og det har jeg tenkt til å bidra med i denne bloggen.

Det blir sikkert et og annet blogginnlegg som er mer personlig også, i forhold til min egen kjøring i Tyskland, eller hvordan det går nå som jeg skal prøve meg som selvstendig næringsdrivende igjen, etter ett år som fast ansatt.

Men først og fremst skal bloggen handle om motorsport fra inn- og utland, og det mer personlige stoffet vil fortsatt ligge på www.atlegulbrandsen.com

Og jeg lover å skrive litt kortere neste gang!

Atle

Foto: Camilla Smistad Tofterå (Se nøye på bildet over, jeg synes det er utrolig bra; jeg er innbitt i blikket og veldig fornøyd siden jeg akkurat har kvalet oss inn til tredjetid før 24-timersløpet på Nürburgring – ved å blant annet være raskere enn Carlos Sainz. Teamsjefen til høyre for meg er også veldig fornøyd, mens jeg tar vår assisterende teamsjef i hånda. Helt til venstre kan man se en smilende dame, og bak meg skimter man en av fabrikks-R8′ene til Audi. Kult bilde med mange detaljer)